Haydom

Les reisebrevene fra Lilli Ann

Lilli Ann Aanensen er sykepleier fra Mandal og medlem av styret i stiftelsen Haydoms venner. Hun har jobbet som frivillig mange ganger tidligere og er tilbake for 3 måneder. Det er også Lilli Ann som i mange år har tatt imot strikkeplagg og organiserer forsendelser av disse. Hun formidler her noen av sine tanker ved ankomst.

Jeg hadde en fin reise nedover 8. Januar. Jeg  fikk følge med farmenfolk fra Rogaland fra Amsterdam, og videre etter en natts overnatting i Arusha til Haydom. Der ventet rørlegger Magne fra Hardanger på meg med nøkkelen til mitt faste rom nr.1 på gjestehuset. Det var sent på kveld så de fleste hadde lagt seg.Dagen etter ble jeg invitert til lunch hos Espegren (Sjef for sykehuset) sammen med Magne.

Det er mye som er annerledes denne gang. Nye folk i sykehus adm., færre misjonær familier, færre utenlandske arbeidere, nye folk på kjøkken til gjesthuset og ny ledelse i byen.

Det er vemodig å gå forbi Mama Karis hus. Tenker på alle de fine stundene vi har hatt sammen. Grøt på lørdager, lunch når jeg ikke orket maten på gjestehuset og trengte brun ost, forberedelser til å ta imot gjester som skulle komme, festkvelder med mange gjester og god mat som hushjelpene Teresia og Yuta hadde laget, filmkvelder og ikke minst den stille time med avislesning hver 14 dag, da nytt fra Mandal og Lindesnes avis kom med postmannen til Haydom. Føler en enorm takknemlighet som har fått ta del i fam. Olsens liv og virke her på Haydom. Nå går jeg videre med min måte å ta del i arbeidet, og blir linken hjem til Mandal og Haydoms venner.

Jeg har vært her i flere år nå, og bruker de første dagene til å orientere meg rundt om i byen, og å treffe mine innfødte sykepleier kollegaer. Legger opp min turnus for mor/barn klinikk og for føde avdelingen. Satt også opp en handlingsplan i forhold til møter og befaringer  med ledelsen i byen.

Les noen av hennes reisebrev her:

Med strikkeplagg fra Norge

Det var en fantastisk opplevelse å kle på alle de små babyene på føde avd. med varme gaver fra Norge. Har tatt litt bilder for å kunne sende hjem og takke, og for å vise at alt kommer fram til dem som trenger det. 

Hver kveld er jeg innom føden og sjekker at strikkeplaggene blir delt ut og tatt på. Sykepleierne er ivrige og synes det er moro å være med å kle babyene. Mødre og ikke minst bestemødre smiler og takker, og opplever at Haydom Sykehus er et sykehus med masse omsorg og varme.Det er godt med gode opplevelse, for de menneskelige tragediene er det for mange av.

---

Arbeid i Haydom by

8km vedlikehold av vei i byområdet er gjort siden i fjor. Gode grøfter for regnvann som blir til elver er lagt på begge sider av veien. Nå er ny søknad inne til Fylkeskontoret ( Regionen,) og vi prøver å få støtte til nye 8 km. Det trengs. Ufattelig dårlig vei i byen.

3 nye søppelcontainere er plassert i byen og nesten ferdig til bruk. Må mase litt her for å få fart i søppelproblematikken. Byledelsen, uten leder for tiden (avsatt) har lovet å betale en gruppe mennesker til å rydde opp i de verste områdene, og å få i gang regelmessig henting og tømming av søppel.

Vi har også vært i samarbeid med Verdens Banken som ville prosjektere og betale for boring av vann i 10 landsbyer i Regionen som Haydom by ligger i. 

Dette var i 2010 hvor Haydom fikk avslag om å være en av disse heldige utvalgte. Til alt hell var Mandal kommune i et samarbeid med Haydom by om vann og kloakk. Otto Nodeland (sjef for vann/kloakk plan i Mandal) var her sammen med meg , og vi reiste inn til regionsledelsen og fortalte om samarbeidet, hvordan antall innbygger hadde økt i byen og at Haydom trengte mer vann og større vanntank til å kunne dekke behovet til innbyggerne. Klarte å overbevise dem etter flere timers smisk, og Haydom ble valgt som 3. by i prosjektet. Nå er  tanken  på 250 000 liter nesten ferdig og klar til å åpnes i februar. I dag har de en gammel vanntank fra 1976 på 80 000 liter som vil være i tillegg……..så lenge den virker og er i stand.

Gleder meg til å spre denne gode nyheten. Her er for lite vann nå, og vannkioskene er tomme tidlig på ettermiddagen. Fortvilelsen står skrevet i ansiktet på dem som går tomhendt hjem med sine kanner, og øynene ber om hjelp. Heller ikke mye regnvann for tiden. Det har ikke regnet siden 15.januar, og vi er midt i regntiden.

---

Reisebrev fra Lilli Ann på barneavdelingen

I går døde en førstegangsfødende av svangerskapsforgiftning. Hun var fra Hatzabe stammen nede i dalen og ble hentet med ambulanse. Gikk i koma da fødselen var i gang. Vi lå nærmest opp på henne og trykket på magen for at babyen skulle komme ut. Fikk intravenøs behandling for fødsel og for mor, men livet stod ikke til å redde. Gutten på 2,5 kg var fin, og blir tatt hånd om av pleierne på sykehuset. Familien er fattige og vil foreløpig ikke ta babyen til seg. Baby Christina (ingen navn på gutten ennå) vil da bli tatt hånd om av pleiere på barnehjemmet som ligger på sykehusområdet. Der er allerede 10 små morløse babyer under 1år. Noen kommer hjem til familiene sine når det er gått noen måneder, mens andre blir ofte tatt hånd om av gode ansatte på sykehuset etter et år.

Her er mye sykdom og sult. Når jeg er ute med den mobile helsestasjonen fanger vi opp tilfeller som trenger hjelp. Har alltid med meg klær, medisiner og bandasjer for å kunne gi litt førstehjelp. Så stikker jeg til dem penger til mat, eller ber dem komme med bussen til sykehuset for legeundersøkelse og behandling. Dette er en god måte å hjelpe på. Også her stiller mine innfødte sykepleierkollegaer godt opp.

---

Haydom er et eventyr, reisebrev fra Lilli Ann

Sist lørdag banket det på døra, og ei søt ung dame smilte over hele ansiktet da hun så meg. Jeg kikket på henne og lurte på om det var ei jeg kjente……..  Da brettet hun opp jakke ermet og jeg fikk se arrene fra en vond og vanskelig tid i 2007 - 2008. Det var en sterk opplevelse, og tårene mine bare kom. Selv nå når jeg skriver, kjenner jeg at jeg blir helt satt ut.

Rosemary var 16 år og ble voldtatt senhøstes i 2007. Hun fikk Aids, og senere  store smertefulle illeluktende sår/byller  på overkroppen, og arm. Bodde sammen med en eldre søster på Haydom. Far er død, og mor bor langt borte med yngre søsken. Rosemary ble alvorlig syk, og innlagt på sykehuset for behandling. Ingar Kvia var på Haydom og fikk dette med seg Han hjalp søsteren med penger til mat. Så kom Magne rørlegger og fulgte opp med daglige tilsyn og næringsrik mat. 

Tilstanden ble ikke bedre, og legene sa at hun ikke ville overleve julen 2007. Rosemary hadde et ønske før hun skulle død og det var en lyseblå kjole med sko til. Magne lovet å skaffe det, og sa at da måtte hun være sterk og ikke gi opp kampen mot sykdommen. Når jeg kommer i januar er vi sammen om å hjelpe denne unge jenta. Alltid frukt, drikke og det hun har lyst på. Så begynner hun å spise selv, klarer å sitte, orker å smile til oss, og vi opplever det som Mama Kari sier: Haydom er et eventyr.

Da dagen kom og hun fikk på seg sin nye  lyseblå kjole og  nye sko, klarte å gå i sykehusgangen, var det stor glede på avdelingen blant pleiere og oss gjestearbeidere.

Hun måtte bli lenge på sykehuset for videre behandling. Vi som bare er her noen måneder reiser hjem og vet at hun er i trygge hender på sykehuset. Penger blir gitt for at jenta skal ha det hun trenger, også den dagen hun blir utskrevet fra sykehuset. Siden den gang har hun med jevne mellomrom vært innom Haydom og hentet medsiner, som er gratis for aids pasienter. Hun bor nå sammen med mor i Mbulu (to timer fra Haydom) og går 3.året på videregående skole der. Som alle andre unge jenter ønsker også hun å bli sykepleier. Hva framtiden vil bringe er usikkert, men nå er hun lykkelig og har livskvalitet, tross sykdom.

---

Lilli Ann Har funnet igjen 4 år gamle Priska!

I 2009 hadde jeg en fødsel hvor mor hadde hjernemalaria og døde 3mnd. etter fødsel. Far bor et stykke fra Haydom, hadde allerede mer en nok med de andre barna, og det var bestemor som tok seg av henne. Her ble det gitt penger for at lille Priska skulle få næringsrik geitemelk det første leveåret. Jeg har fulgt henne etterpå og støttet Bestemor med klær og penger. I fjor var begge to sporløst forsvunnet da jeg oppsøkte det lille huset langt oppe i byen. Ingen av naboene visste noe, og kunne derfor ikke hjelpe meg. Synes dette var noe merkelig, men skjønte at  naboene var nykommerei området. Jeg hadde dem i tankene og så etter dem under hele oppholdet i fjor.

Så kom en dame bort til meg for en uke siden og sa at hun var tante til Priska og hadde hørt at jeg hadde lett etter henne, men var kommet for sent til sykehuset i fjor, og jeg var reist hjem. Gikk med henne hjem og traff igjen den lille søte morløse jenta som nå ble tatt hånd om av sin kjødelige tante. 

Her bodde også en døvstum dame som nettopp hadde fått barn nr.3. Ingen mann og ikke noen far til barna. Bare blitt misbrukt. Var ikke i familie med huseierne, men de har hjerterom og tar seg også av dem. Fantastiske mennesker jeg møter på min vei.

---

Kreft er tabu

Min kreftsyke sykepleier kollega , enke og mor til 5 barn, Calista, har valgt vekk å bli operert, og stoler på naturmedisiner. Vi gav henne en del penger i fjor til undersøkelser og behandling på et annet sykehus, men hun trakk seg på operasjonsdagen og ville heller at pengene skulle gå til skolegang for barna.  

Det er da man skjønner at vi har forskjellig kultur, og  jeg klarer ikke å fatte hva hun tenker. Av alle ting så har hun giftet seg igjen siden sist, slik at hun har en mann som kan ta seg av barna hvis hun dør. Det var jo for så vidt et smart trekk………  Stakkars dame. Hun er på jobb og klarer seg bra. Ingen andre vet at hun er syk og går på medisiner, da kreft er tabu å snakke om.

---

Kommer regnet snart?

Det har ikke regnet siden 15. januar, så vi er begynt å kartlegge behov for mat(mais) på ulike steder utenfor Haydom. Besøkende  med kjent person fra sykehuset blir sendt av sted i biler med matforsyninger og klær. Alle hjelper til med det de kan bidra med. Hva skulle folket gjort uten nødhjelpen fra sykehuset? Hva skjer andre steder når regnet ikke slår til? Jo, folket dør av mangel på vann og mat, og vi som ser enkelt menneskene på nært hold kan bare ikke forstå denne urettferdigheten.

Tusen takk for pengegaver som er blitt stukket til meg, eller satt inn på gavekonto. Vi har alle våre hjertesaker og gir til ulike organisasjoner eller foreninger.  Å ha penger i bakhånd når behovene er mange, gjør at jeg kan bidra til at noen får en bedre hverdag, og å redde liv. Dette hadde jeg ikke maktet uten støtte fra enkelt personer.

---

Hei igjen
Haydom, 23.feb.2013

Det går mot slutten av oppholdet her på Haydom, og jeg skriver da mitt siste brev om opplevelsene og arbeidet rundt sykehuset.

Olav Espegren  ( direktøren) hadde en fall ulykke i Dar Es Salam lørdag 9.feb. og  kom på sykehus med to brudd på skallen.  Kona Turid reiste av sted med fly umiddelbart fra Haydom, og er nå sammen med sin mann. Det går bra med Olav har vi fått beskjed om, men Espegrens reiste hjem til Norge. Han trenger absolutt ro og hvile en stund framover. 

Når alt ser ut til å gå bra med sjefen, senker skuldrene seg, og livet kan gå videre for arbeiderne på sykehuset. 

Det er helg, og jeg kjenner at det blir godt å bare gå litt tur i nærområdet ,og ta  livet med ro.

Tar min ukentlige tur opp i byen til sydamen og henter ferdig sydd kjole eller tunica. Har brukt henne i flere år og hun gjør et fantastisk arbeid. At min interesse for kjoler var godt kjent i byen, fikk jeg til fulle rede på dagen etter.

Hver søndag er jeg på gudstjeneste, hvis jeg ikke har jobbet natt. Her er to gudstjenester. En kl.07.30 og en kl.10. Den første kan man med sikkerhet si er ferdig kl.10, mens den andre kan dra noe ut i tid. Tror aldri de vil oppleve å se meg på den første, selv om det da er mindre varmt og varer kortere. Men, jeg har funnet ut at jeg er der under sang, innledning, div. informasjon, tale, kollekt og mere sang, og så sniker jeg meg forsiktig ut. Ingen merker at jeg er forsvunnet  ……………….. 

Det er en stor flott kirke og det kjennes godt å sitte der, selv om man ikke skjønner alt som blir sagt. De ulike korene synger så flott, at det gjør godt for kropp og sjel. Under kollekten gir folk også gaver som skal auksjoneres bort utenfor kirken, - når alt inne er over. Litt artig måte å få inn noen ekstra shilling. Som oftest er det egg, bønner, og andre matvarer. Ikke sjeldent aksjoneres det bort ei geit.

Denne søndagen ble det levert inn en kjole med sjal til håret,  som skulle auksjoneres bort. Kirketjeneren  ropte opp MITT navn som mottaker av kjolen og spurte hvem som ville betale 10.000 shilling ( 35 kr)for å gi meg denne kjolen …. Til alt hell (for kirka) var Farmen folket fra Rogaland kommet til Haydom på  gudstjenesten, og de bød over hverandre til stor underholdning for hele menigheten. Den utrolig stygge kjolen kom opp i en vanvittig pris, og Martin 1 og Martin 2 hadde stor fornøyelse av å overlevere den til meg  - som hadde forsvunnet fra all moroa. God humor av kirkens ansatte.  Akkurat i min ånd! Er det rart jeg trives …..

Dagene er fulle med arbeid, opplevelser og nye gjester.

Gruppen fra Haydoms venner er ventet, og vi forbereder oss på gjestehuset til å ta godt imot dem. Regner med å følge dem en del under oppholdet deres. Vil  derfor besøke lille Priska og stor familien igjen  - så det ikke går for mange dager siden sist. Min gode kollega og venninne Manzweta er med meg. Vi har med oss klær til hele familien. Fem jentekjoler sydd av brukte gardiner fra Farmen fruene. De passet perfekt på de små vevre pikekroppene. De strålte med sola der de stod i like småblomstrete gardin kjoler! T – skjorter og bukser til to guttebarn, og pent brukt klær fra Norge også til de voksne. Skolebøker, sekk og blyant til to som snart begynner på skole. Og ikke minst penger til mat. Det ble en festdag for familien, og vi gledet oss med dem!

Men, det går ikke lang tid mellom glede og fortvilelse.

Manzweta og jeg tar fatt på hjemveien og passerer grønnsakstorget da vi hører noen damer kommer syngende. Vi snur og følger etter, og er selvfølgelig nysjerrig på hva som skjer. Maggie hushjelp, forteller at alle mødrene synger i protest for sønn til en av mødrene er slått helseløs av læreren på barneskolen. Det er ikke første gang denne læreren har gått for langt. Nå var det nok, og mødrene synger for å få oppmerksomhet, og for å fortelle hva som har skjedd. Vi møter så andre syngende mødre med pisk i hånden fra alle kanter av byen. De samles og ender opp på flyplassen i Haydom. Her setter de seg ned, og nabo kona til guttens mor leder an protest møtet. Etterpå forteller en gråtende mor hva som har hendt, og i hvilken tilstand hun fant gutten hjemme.

På ansiktsuttrykk og utbrudd av tilhørerne, var det ikke vanskelig å forstå at dette var ille. De gråt, ristet på hodet og det lyste harme ut fra blikket deres. Nå måtte mishandlingen stoppes!  Jeg stod musestille i ytterkanten av forsamlingen og fulgte med på de fortvilte mødrene, mens Manzweta oversatte for meg. Med sjokk og vantro over det som blir fortalt, skjønner jeg at dette kan være hverdagen for barna på skolen.

Det avtales nytt møte dagen etter, og vi følger mor hjem. På veien ser vi en forsamling av menn, og forstår at også fedrene har samlet seg for å diskutere situasjonen.

Stakkars gutt.  Nicolas var så forslått på rygg, ende og lår at han nesten ikke kunne gå. Klarte ikke å sitte, og lå derfor på en brisk inne i huset. Manzweta forklarte ham at jeg var sykepleier og ville gjerne se hvordan han så ut under klærne. Jeg orker ikke å forklare det ……

La på gode tykke bandasjer og gav Paracet for smertelindring. For å skjule hvilken tilstand jeg var i, tok jeg på meg solbrillene inne i hytta. Avtalte med mor at vi ville komme igjen.

Vi går side om side på vei tilbake til sykehusets område. Ingen av oss sier et ord. 

Haydoms venner ankommer på kvelden, og vi tar imot gjestene. Serverer Pizza, fruktsalat, kake, brus og kaffe, og det er god stemning på gjestehuset. Etter en så lang og humpete reise er det godt å bli tatt imot med god mat og drikke. Fellessang, solosang og duett som underholdning. Fantastisk trivelig gjeng. Masse gaver til sykehusets avdelinger, og til store og små i Haydom området. Det virket nærmest som om de hadde glemt å ta med seg det de kunne trenge selv under oppholdet i Tanzania.

Dagen etter er alle ”vennene” i kirka og opplever den gode sangen, den altfor lange talen, den artige auksjonen og de flotte menneskene som ønsker dem velkommen til Haydom! Det blir lunch, tur rundt Haydom fjellet og i byen  - for så å komme varme og slitne tilbake til gjestehuset. Haydom Hospital  ligger på 1800m høyde, så det oppleves som høydetrening for de mest interesserte. 

Sitter ved middagsbordet da mobilen til Manzweta  forstyrrer  i måltidet. Vi kjenner hverandre så godt nå, at jeg ser det er noe galt på ferde ….. 

Evalina, mor til den forslåtte gutten, ringer og forteller at hun og 11 andre mødre er blitt arrestert av politiet for ulovlig aksjon og møtevirksomhet. Hun ber meg om hjelp til å bli løslatt og for å komme hjem til barna – og ikke minst til Nicolas. Læreren er ikke blitt arrestert.

Ringer en av sjåførene til Safari bilene til HV, og gjør meg klar til noe jeg ikke aner noe om. Manzweta henger med. Jeg er så på tenninga, men vet at jeg må klare å holde meg rolig og fattet i møte med lovens lange arm. I det vi er i ferd med å komme oss av sted, hører jeg fra en av gjestene ” nå ber vi for deg, om at du må klare å få dem ut”.  Det gjør godt å vite, og dermed er vi på vei ut i mørket ……

Det er mye folk utenfor politistasjonen.  Blir stoppet av Wilson Jackson, ansvarlig for sykehusbilene, som forteller at dette er ille. Fortsetter inn på stasjonen, og ser politibetjentene rett inn i øynene, og forlanger å snakke med Evalina. Samtidig ser jeg at de har arrestert far til gutten + landsbylederne Mathias og Danieli  fra nabolandsbyene Mwandak og Kiderafa.  Hva i all verden skjer her?

Går rett inn til cella for damer , og ber om å få komme inn. Opptrer myndig, men kjenner redselen inni meg om jeg nå har gått for langt. Betjenten låser faktisk opp, og alle følger med på det som skjer. Inne i den kullsvarte cella kaster Elevina seg rundt halsen min og tviholder i meg. Skimter at det er andre inni i cella, men klarer ikke å se hvem. Roer henne ned, og går dermed ut til de ventende og overraskende politibetjentene.  Dette ble plutselig en kinkig situasjon for dem.

I 2008 ble politistasjonen endelig ferdig etter ønske fra byens ledelse, da de bad om hjelp fra Norge. Toralf Rugland var pådriver fra Rogaland, og samlet inn penger.  Mandal kommune støttet denne innsamling, og jeg fikk den ære å gi penge gaven, og å åpne stasjonen sammen med politisjefen fra Tanzania. Vi plantet hvert vårt tre og fikk navneplate med tittel og årstall utenfor bygget. Stor begivenhet, hvor Øystein Evjen Olsen lot meg få være 1. dame i byen (kun for dagen!) og han stod bak den store feiringen vi opplevde den gang. 

Så, det ble ikke lett for de uniformerte menn å stoppe meg. Men jeg var hyggelig, tydelig og bad om samtale med den som hadde avgjørende makt. Det tok sin tid. Fikk først ut alle mødrene. Så var det å vente på nytt. Flere samtaler inne på kontoret med de involverte og myndighetene. Jeg ventet, og nektet å gå før jeg fikk Evalina med meg. Betjenten bak skranken tilbød meg at jeg kunne dele celle med henne…..

Utenfor fulgte folk spent med på hva som skjedde innenfor politistasjonens vegger. Dr. Sulle, som er en av byens ledere, kom, fulgte med meg, og holdt meg hele tiden orientert om framdriften av saken. Manzweta står i mengden utenfor for å få med seg hva som blir sagt der. 

Så gjør jeg et nytt forsøk. Ber om at alle blir sluppet ut, mot at de kommer tilbake i morgen for nye samtaler og avhør. Jeg skal ta ansvar for at foreldrene møter opp neste dag. Dr . Sulle tar ansvar for landsbylederne

Her får jeg gehør, og nå skjer det endelig noe. Alle kommer ut til skranken. Får sine eiendeler og møter folkemengden utenfor. Det var stor forundring over at de slapp ut uten å betale, i følge Manzweta. Men så ble det hvisket at den hvite dama hadde gitt 24mill. shilling til stasjonen, så det kunne de ikke gjøre.

Vi kjører foreldrene hjem, går hver til vårt, og jeg får lagt meg kl.00.30. Blir liggende våken ……

Kl.09 neste morgen er vi på stasjonen igjen. Sitter sammen med foreldrene og venter. Kollegaer til læreren er først inne til avhør. Så blir læreren kalt inn. Tiden går. Han kommer ut og kan gå. Dermed er det landsbylederne sin tur. 

Mathias er først tilbake. Han blir fratatt alle eiendeler, av med teppet som folk her har rundt seg for å beskytte seg mot støv, vind og kulde, og må skrive navn og div. opplysninger på ei blokk.

Så fører de han bort til cella for menn. Han snur seg, ser på meg og går inn i det mørke avlukket. Dette er gutten/mannen som Mama Kari alltid har vært så begeistret for. Han er tøff, så han vil nok klare dette. Danieli  blir også satt inn.

I det jeg er i ferd med å lure på om dette er en drøm. Tauer politiet inn 6 mødre. Fjerner eiendeler, smykker og tepper. En etter en blir de låst inn i cella. Evalina klemmer meg i hånden, bøyer hode og nakke, og føler seg skyldig. Utenfor står læreren og følger med. Nok en gang tar jeg på meg solbriller inne, men for sent til at de ikke ser mine tårer.

Kjære Mama Kari, hva ville du gjort her?

Wilson Jackson kommer fram og ber om at mødrene slipper fri, og at de kan sette han inn i stedet. Den mannen har alltid vært et flott menneske, men de avviser ham bestemt og fortsetter sitt skrivearbeid bak skranken.

Omsider er det foreldrenes tur inn for samtale. Manzweta og jeg følger etter. Politisjefen er hyggelig og beklager situasjonen når folket tar loven i egne hender. Jeg forstår meg nesten i hjel, nikker og er enig at det er viktig å følge loven. Hva med læreren? Er det ingen lov for ham? Får til svar at det er en veldig dyktig lærer vi her snakker om, og at kulturen her tillater form for avstraffelser. Kjenner at jeg ikke orker mer, og samtalene fortsetter med foreldrene.  

Da vi er ferdige og skal gå, har jeg bare et spørsmål til sjefen.  Ser han inn i øynene:

Har DU barn? ”Ja, og jeg skjønner spørsmålet ditt!”svarte han rolig.

Nok en gang klarte jeg å få foreldrene med meg. Politiet bad om hjelp fra ledelsen i Mbulu (regionskontoret) som skulle sende en av de øverste til å delta i endelige avgjørelser. På Haydom ønsket de nok å bli ferdig med saken da de synes det var ille å ha meg gående der!

Jeg måtte tilbake til mine venner fra Haydoms venner, som  fulgte spent med fra sidelinjen. Vi skulle til middag hos Teresia, hushjelpen til mama Kari, og jeg skulle vise vei. På veien stoppet vi utenfor stasjonen, sjekket forholdene og antall innsatte. Alle var der fortsatt. Manzweta og jeg løp og kjøpte bananer og djuice, forlangte å få komme inn, og delte ut til de nå meget slitne, sulte og tørste innsatte. Jerndøren ble så lukket og låst igjen bak oss. ”Vi kommer igjen”, ropte vi til mødrene, med visshet om at også betjentene hørte det.

Teresia hadde stelt så flott for oss. Dekket festbord med sevietter i glassene og pyntet opp i stua med blomster. Det ble servert svinekotteletter, med grønnsaker, poteter og kålstuing i hvit saus. Banankake, kaffe og brus til dessert! Tror gjestene ble mektig imponert over hva hun hadde stelt i stand for oss. Teresia begynte på bordverset. Å, du som metter… og alle fulgte opp. Vi sang sanger på swahili og engelsk og koste oss sammen. Vi snakket om tidligere tider da vi hadde dette fellesskapet hjemme hos mama Kari, og ble enige om at Teresia og jeg skulle fortsette denne gode tradisjonen for Haydoms venner! Men, vi savner mama Kari. Tiden fløy i godt selskap og motvillig måtte vi bryte opp, da mørker kommer brått på, og vi skulle spasere tilbake til gjestehuset.

Dagene med ”vennene” har gått fort. De har vært på omvisning på sykehuset, Kultursenteret, mor/barn klinikk, farmen, og opplevd sang og dans fra stammene Datoga, Irak og Iramba i Endagulda. Her stilte også barneskolen opp med nasjonalsang og skolesanger.  Marsjerte så syngende inn i klasserommene til slutt! 

Haydoms venner reiste i går, og var godt fornøyd med oppholdet her!

Saken på politistasjonen går mot en avslutning. De innsatte måtte betale 300000tz shilling, ca.1000 norske kroner for å bli satt fri. Totalt umulig! Har fått prisen ned til 100.000 tz.sh, men vil helst klare å å komme i null. Uansett, jeg har gitt beskjed om at jeg betaler. Alle er fri. Og så får vi se hva det ender opp med. Læreren skal be om unnskyldning til mødrene, og får ikke mer straff enn det. Noe det er store protester mot. Foreldrene synes det er ok, og det er jeg også enige i. Alle vet hva som har skjedd, og det er en straff i seg selv. Tvilsomt at han våger å gå så langt igjen.

En av mødrene ligger nå på sykehuset, da hun har pådratt seg en kraftig lungebetennelse fra det kalde oppholdet i cella. Tar et tilsyn til henne i ettermiddag, og betaler medisin og opphold.

Har gjort klar en bag til Nicolas med fotball klær, fotballsko og fotball fra Sondre og Vegard Lohne som var her i begynnelsen av februar med sine besteforeldre Bodil og Tørres Lohne. Det blir et ”plaster” på såret for gutten. Klær og penger til mat for hele familien følger med. 

Dette ble et langt brev, og jeg avslutter nå mine skriverier fra Haydom. Ville nok helst bare ha skrevet det som er lystig og bra, men virkeligheten er ikke alltid slik. Tror vi har godt av å bli minnet på det gode liv vi har hjemme, og at det nytter å hjelpe dem som ikke er så heldige som oss.

Det er altfor mange som tigger og ber om penger til mat og skole. Når jeg kommer inn på sykehusområdet kikker jeg meg rundt og ser om det er noen som står og venter på meg ….., går en omvei, sniker meg bak flere hus, for så å smette inn i mitt avlukke. Slenger meg på senga med musikk i ørene, og klarer da å slappe av. Da hører jeg ikke om noen banker på døra. Er nødt til å koble ut innimellom, hvile, for så å kunne være på høyden igjen. 

Jeg er heldig som får stå i dette arbeidet, og opplever en enorm takknemlighet for at jeg kan være med å gjøre en forskjell. At mine brev har vakt så stor oppmerksomhet, er en utrolig hyggelig tilbakemelding. Livet på Haydom er spennende og til tider hardt. Men, jeg får de kreftene jeg trenger, og hver dag er en gave som gir rom for nye utfordringer og muligheter.

En prosent i hjelp er mer enn hundre prosent medlidenhet. ( Phil Bosmans)

Takk til alle tålmodige lesere!

Masse hilsener fra Lilli Ann

Gladebarn

24.03.13