Haydom

Food for Work

Regnet skyllet ned over Haydom 29. januar, og har siden hatt jevnlige regnbyger. Etter uker med tørke, var det godt for åker, dyr og folk. Vann gir liv. Men, det er lokale byger, og alle er ikke like heldige som innbyggerne rundt Haydom by.

Ved en tilfeldighet stod jeg innen rekkevidde, men ute av syne, da jeg hørte evangelisten Morge fra Dalen kom til administrasjonen og ba om hjelp til mat for folket som nå sulter, og som ikke har fått regn på lange tider. Oppdaget da tre ting: Jeg forstår en del Swahili, Morge ble ikke hørt, jeg må gjøre noe…….. 

Før jeg rekker noe som helst, har jeg Mama Kari på telefonen. Morge har kontaktet henne hjemme i Mandal, da hun i alle år har sørget for å hjelpe disse aller fattigste med støtte fra Haydoms venner. Jeg kan bekrefte at situasjonen er vanskelig, og at veien ned til folket er i ferd med å bli uframkommelig. Store problemer med å komme fram med ambulansen når vi skal hente fødene kvinner. Jeg sammenligner veien ned til dalen med Trollstigen, og er like nervøs hver gang vi kjører ned. Det er en annen kvalitet av bil og veidekke hjemme, men ellers sammenlignbart. Bedre å kjøre oppover!

Med Mama Kari som primus motor hjemmenfra, setter vi i gang en fortsettelse av tidligere prosjekt som har vært gjort da innfødte lagde veien ned i 1998. Arbeid for mat! Hvis folket hjelper med vedlikehold og oppjustering av veien ned, ca.600m ,skal vi komme med sekker med mais. De innfødte stiller med en mann eller kvinne hver dag fra hver familie.  Side om side jobbes det med hakker og spader. Etter tre fulle arbeidsdager kjører vi så ut med maissekker. Så skal det jobbes tre nye dager, og vi kommer med mer mat. 

Lørdag var vi ferdig med de tre første arbeidsdagene. Jeg satt på med lastebilen med maissekkene til vi nærmet oss stedet hvor vi begynner å kjøre ned. Så må jeg over på Morges motorsykkel og sitter bakpå nedover den forferdelige bratte og svingete utforkjøringen. Fra å være livredd, blir jeg ettervært  komfortabel  med situasjonen.  Må jo stole på kjøringen til en evangelist! Full jubel da vi møter menneskene nede i Endagulda. Maten er på vei! 

Opprop av navn, og utdeling til over 400 familier. Et velorganisert system som fungerer utmerket. Alle som har deltatt får i denne omgang  mais for tre hele arbeids dager.  De er slitne, men så lykkelige over å få hjelp. Det er en ubeskrivelig opplevelse å være tilstede under denne nødhjelps aksjonen.  Tror dette er det sterkeste jeg har opplevd gjennom alle disse årene jeg har vært på Haydom.

Når man begynner å slapper av, og glemmer de farer som finnes i Afrika, ja, da dukker de opp!

Vi er på vei med den mobile mor/barn klinikken (helsestasjon) til  Endamudayga  - langt inne i bushen. Like før ankomst til den lokale helsestasjonen, ligger en Kobra slange som er over 1 meter lang. Den løfter hodet opp da den værer fare, og spytter giftig væske mot bilen. Ingen fare når vi sitter inne i bilen, men alle hyler av redsel, og ingen er i tvil om hvor farlig denne kameraten er! 

Jeg tenker på alle de mødrene som er på vei, og får litt hetta med tanken. Sjåføren fikk ikke kjørt over og drept slangen der og da, men gav beskjed til den lokale evangelisten om krypet langs veien.  Evangelistene kan brukes til så mangt, og ordner opp i det meste. 

Klarte ikke helt å fri meg fra skrekken om at det kanskje lå flere slanger på lur i området, og ønsket sterkt å ha et par øyner i nakken. Var opptatt med vaksinering og hadde fullt opp å gjøre hele dagen, men glad da vi pakket sammen og kjørte bort derfra.

Det er lange arbeidsdager når vi er ute med klinikken, og jeg er ufattelig trøtt når kvelden kommer.  Ja, så trøtt at når neste ”fare” situasjon kommer, orker jeg ikke annet enn å registrere hva som hender, for så å snu meg og sove videre……… Et kraftig jordskjelv kl.02 på natten vekket opp samtlige beboere på sykehusområdet. Har opplevd jordskjelv her tidligere, men aldri så voldsomt som dette. Det kom ingen flere ristninger, så jeg sovnet straks igjen. Lite ante jeg om den unge sykepleieren som satt livredd og gråt på naborommet. Hun våget ikke å sove resten av natten, og planla å sitte i dørkarmen inn til badet hvis det kom nye skjelv.

Har startet min egen sår poliklinikk, og tar imot pasienter hver mandag. De kommer ofte langveis fra. Gående, på  sykkel  og med buss, og er i alle aldre. De har gjerne vært innom mobil klinikken når vi er ute i felten. Fått hjelp og sårskift der, men må komme til sykehuset for skift til ny bandasje.  Har fått en del utstyr med meg fra dr. Gyrgen i Flekkefjord, og viser mine kollegaer hvordan sårene skal stelles, og hvordan bandasjene skal brukes. De vil da kunne fortsette å hjelpe dem som trenger det etter at jeg har reist hjem. Har gått tom for kompresjonsbandasjer og Paracet tabletter, men vil få ny forsyning når Haydoms venner kommer 16. februar. Det er Lindesnes legesenter som sender meg mere utstyr. Godt med gode kontakter hjemme som ordner opp!

Turid Espegren  ( kona til sjefen) gjør en fantastisk innsats på sykehusets lager for klær. Hver formiddag sorterer hun og legger i kasse - det som kommer ut til Haydom i containerne, eller klær fra gjester som er på besøk. En formiddag hvor jeg er innom Turid for å finne sko til ei lita skolejente jeg traff på byen, og som nesten ikke hadde såler igjen, kommer min kollega Monica med ei dårlig kledd mor og tre småforkjølet barn gående mot lageret. 

Og dermed har vi nok en god Haydom historie ……

Mor smiler gjenkjennende til meg og peker på barna sine. Skjønner da at vi har møtt hverandre før. Det er trillingene som ble født i januar 2008! Husker at jeg den gang tok bilde av de tre søte små med gule strikkeluer og sokker, og skrev om dem til menighetsbladet hjemme i Mandal. 

Det var ingen glede for familien å få trillinger, noe som er svært sjeldent her. Hvordan skulle mor klare å gi dem nok mat? Og hvordan skal hun klare å jobbe i åkeren med tre små babyer? I 2009 så jeg dem igjen da vi var ute med klinikken. Barna var da så underernært og feilernært , og så ikke ut som ettåringer. Hele familien ( mor, far, storesøster + trillingene) ble lagt inn på sykehuset for riktig ernæring og observering av barna. De ble faktisk værende i flere måneder, og fikk økonomisk hjelp av gjester fra Norge.

I dag er Peter, Paulus og  Johannes  5 år. De brygget på en lungebetennelse da de nå kom til Haydom for å få hjelp. Alle tre ble satt på antibiotika kur.  Fikk så  gode klær fra lageret,  pengestøtte til mat, medisiner og buss hjem. Tok et flott bilde av disse søte små guttene, som mot alle odds har klart å leve opp til å bli noen flotte, men ennå litt tynne fem åringer. 

Denne uken har det vært tropemedisin kurs for allmenpraktiserende  leger  fra  Norge med ledsagere. Blir da kjent med mange nye mennesker, og hjelper litt til med  praktiske gjøremål, og svarer etter beste evne på de mange spørsmål. Haydom er ofte ukjent for dem som ikke kommer fra sør – vestlandet. Tror legene har godt utbytte av dette kurset, og lærer mye om tropesykdommer. Det kan komme godt med da vi nordmenn reiser mye mer enn tidligere, og kan ta med oss noen av disse sykdommene til Norge. For ikke å glemme våre nye landsmenn.

Har hatt en to dagers ferie i Karatu som ligger tre og en halv time fra Haydom. Detter er stedet hvor man kjører inn til nasjonalparkene for å komme på safari. Godt å få tatt ut litt penger fra mini bank, og godt å få slappe av på et koselig hotell. Hadde med meg innfødt sykepleier kollega Manzweta, som storkoste seg på tur. Hun var mest opptatt av å dusje. Morgen og kveld. Brukte masse vann, og hadde det herlig. Hun bor sammen med mor, to ugifte søstre og 4 nieser/nevøer på to rom og kjøkken.  Sover i  samme seng med to av tantebarna. Hun forsørger hele familien.  Fortjener  virkelig å få litt luksus.

Det morsomme med turen vår var at vi ikke fant noen sted å bo. Det er høytid for safari reiser og alle Lodge (hotell) var fulle av gjester. Vi gikk gatelangs langs på en særdeles støvete vei og prøvde den ene Lodgen etter den andre. Til slutt kom vi til et sted som het Lutheran Mission Hostel, og de hadde et ok dobbelt rom. Så stod vi der en svart og en hvit, og jeg sa at jeg ikke hadde penger til å betale på forskudd ………… De smilte og synes nok at det var litt underlig  at  en hvit ikke hadde penger. Kom meg til sentrum dagen etter,  og fikk ut det jeg trengte + litt til. I folkemengden hører jeg plutselig noen roper:  Mama Haydom! Jeg snur meg og ser to sjåfører fra Scan tour kikker spørrende på meg, og lurer på om det virkelig er den dama de ser,  som de treffer på Haydom når de kommer og går med gjester.

Visste ikke at sjåførene kaller meg for Mama Haydom, men Manzweta og jeg ble skikkelig på latteren. For det er en gammel skrott på Haydom som kalles Mama Haydom. Hun er (i følge seg selv ) 120 år gammel, og er kona til ham misjonen kjøpte tomta fra i 1953, den gang de bygde sykehuset. Vil helst ikke bli tatt feil av oss to!

Til uken reiser vi med fly til helsestasjonene. Da er vi 9 sykepleiere + pilot som drar av sted tidlig hver morgen. Fantastisk med disse misjons pilotene som deltar i arbeidet for mødre og barn. Alle må vi oppgi vekt før avreise, og blir plassert i det lille flyet etter antall kg.  Har sin egen underholdningsverdi denne kjøttkontrollen, ja!

Ingen problemer med å få dagene til å gå. Jobb, møter og sosial omgang. Det kjennes godt å være på Haydom, og vi gjestearbeidere trives.  Maten er bedre enn tidligere år, og det er lite sykdom iblant oss.  Dvs. alt vel, og nok fra meg i denne omgang.

Minner om ordene Jos. 1. 9

” Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg i all din ferd.”

Varme hilsener fra Lilli

24.03.13